Garden består i dag av våningshus, stabbur og torvsjå. Museet disponerer også fjøset, som er i privat eie. Beliggenheten er vakker, i et åpent landskap med utsyn nordover mot storhavet og fiskeværene Bjørnsund og Bud, østover mot Julsundet og fjellene i Fræna kommune og sørover mot Otrøya i Midsund kommune
Løvikremma er en typisk kystgard der næringsveiene har vært jordbruk og fiske. Ved siden av
å presentere gardens historie, legger museet stor vekt på å skape et miljø der store og små kan trives. I sommersesongen er frivillige fra Aukra vertskap på Løvikremma og tar imot de besøkende med servering og en prat om gammelt arbeidsliv. Våningshuset på Løvikremma er bygd etter at gamlehuset brant ned ca. 1860. Det gamle huset stod der parkeringsplassen ligger. Våningshuset som står på Løvikremma i dag, er et typisk, 1 ½ etasjes skeivtekt hus. En del av stokkene er fra det gamle huset, stokker som ikke ble ødelagt ved brannen. Det vil si at det går en midtgang (lokalt kalt uti dær’n) gjennom huset, i bredden, med rom på hver side. Svingtrappa opp til andre etasje er forholdsvis ny; satt oppi 1970-årene. Tidligere var det en vanlig, bratt trapp som førte opp til andre etasje. Loftet ble brukt til soverom. På stueloftet (rommet over stua) var det veggfaste senger. Her sov fiskere som kom for å være med på båtlaget under vintertorskefisket. Møbler og utstyr er omtrent som det var den gangen de siste beboerne levde her. Stabburetstår i dag sørvest for våningshuset. Tidligere stod det like ved, på lavere stabber. I dag står det på glasserte rør, trolig fra krigens dager, ettersom folk forteller at det lå mange slike rør igjen etter tyskerne da andre verdenskrig sluttet i 1945. Et stabbur er et oppbevaringssted, først og fremst for mat. Her lagret man kjøtt etter slaktinga om høsten, fisk, mel og korn og flatbrød. TorveskjåenDet fantes ikke skog på Løvikremma. Men det var rikelig med myr i utmarka, så garden hadde godt med brenntorv. Torva ble lagret i torveskjåa og i svala på våningshuset. Torva i svala isolerte mot nordavinden, og i tillegg var det lettvint når torvekassene rundt om i huset skulle fylles. Den årlige torvonna i mai/juni skaffet brensel for hele året. Etter at torvene var stukket ut av myra, ble de satt til tørk. I august var torva tørr og kunne bringes i hus. Torv er et godt fyringsmateriale, og en nødvendighet i trefattige områder. Løa ble bygd noe før 1915. Vi vet ikke hvordan den gamle løa så ut, bare at den lå på samme sted som den nåværende. I vestre hjørne lå et grishus. I 1865 var det en hest, åtte kyr, fjorten sauer og en gris på Løvikremma. Selvsagt har tallet på dyr og produksjonen ellers variert noe fra år til år, men ikke så svært mye. Det ble dyrket havre og bygg, slik vanlig var på gardene. Kornet ble malt, og brukt i husholdningen til graut, brød etc. Enda i 1930-årene ble kornet som ble dyrket på Løvikremma skåret med sigd (krummet blad med kort håndtak). Deretter ble det tørket i hesj, kjørt inn og lagret i kornstålet på låven. Gardene i Løvika eide et handdrevet treskeverk, som gikk på omgang. Løvikremma under annen verdenskrig
Under andre verdenskrig måtte ca. 700 mennesker på Gossen flytte fra hjemmene sine. Høsten 1942 måtte folket på Løvikremma flytte til Nerbø, og tyskerne tok over. De som nå flyttet inn i huset, var stort sett norske kvinner som arbeidet på de tyske anleggene. Løa ble gjort om til forsamlingslokale. Det ble bygd scene i storbrøtet i sørenden av løa. Her ble det satt opp kinolerret, og lokalet ble brukt både til underholdning og til opplæring, mest ble det vist militære undervisningsfilmer. Våren 1945 kunne endelig familien flytte tilbake igjen. I forbindelse med kinoen hadde tyskerne lagt inn strøm på løa, men nå ble dette revet ut på grunn av brannfare. Litteratur: Romsdalsmuseets årbok 2000
