03/08/2026
DET GODE LIV PÅ BYGDETUNET
Hva er det gode liv? Finnes det noen fellesnevnere som de fleste mennesker kan stille seg bak? Dette var det store spørsmålet som søndagens hovedgjest Einar Gelius stilte seg i sitt foredrag. På kort sikt var kanskje svaret slåttegrauten og all hyggepraten som de frammøtte bød på. Dessuten var slåttekarer, rakstejenter, pilkastere og ridehester i god aktivitet denne første søndagen i august – og alt var god næring for sjel og sinn.
Hestehygge
Både Embla på femten og Bamse på nitten bar alderen med forbilledlig verdighet. Vi snakker om våre to firbente venner som stilte opp også søndagen etter den store hestedagen, i selskap med sin eier og oppasser Anja Christensen. Dermed kunne frammøtte barn og voksne få seg en opplevelse fra hesteryggen.
Blant de siste tilhørte vår egen Åse Værland Breiung – som etter egen uttalelse ble narret opp i salen av sin nevø Stian Grasåsen. Men Åse passet godt inn der hun satt, kledelig oppstaset og med trygge Bamse som underlag (se bilde). Likevel la hun med bestemthet til: «Det er siste gangen jeg sitter på hesteryggen her ute.»
Slåttekaren og slåttejenta
Bygdetunets Stian Grasåsen introduserte og demonstrerte ulike slåtteredskaper, i tillegg til at han sa litt om hvordan slåtten ble organisert. Selv debuterte han i slåtten som guttunge. Som han sa var (og er) det en naturlig del av sommeren – selv om praksisen har endret seg en del de siste 150 årene.
Som Stian framhevet skjedde det noe mot slutten av 1800-tallet da jordbruket ble mekanisert. Endringene var så fundamentale at de er blitt kalt et hamskifte, en fullstendig omlegging av prosessen som trengte færre hender enn tidligere og med effektive maskiner der muskelkraft tidligere hadde vært nær enerådende. Slåmaskinen utmerker seg her, og Stian trakk fram Isak Sellanrå fra Hamsuns «Markens grøde» som eksempel. Som det står i boken, var denne maskinen «et syn for menneskene».
Slåmaskinen som fristet utetilværelsen på bygdetunet denne dagen, står til vanlig pent plassert i vognstallen i det røde byggets første etasje. Den heter Ideal og skriver seg fra Chicago og året 1902. Dette var en populær modell som ble importert til Norge og flittig brukt. For rundt seksti år siden hadde imidlertid den hestetrukne slåmaskinen langt på vei utspilt sin rolle. Da overtok traktoren.
Siden bygdetunet oser av historisk bevissthet, var det naturlig å vie ljåen ekstra oppmerksomhet som tradisjonsbærer. Stian forklarte at den som gikk først og slo, førsteslåeren, innehadde en solid dose prestisje i det gamle bondesamfunnet. En beveget seg sideveis, lett svingende med hele kroppen. Den som har prøvd seg på ljåslått, vet at dette krever øvelse. Det finnes faktisk slåttekurs med bruk av ljå. For å opparbeide eller vedlikeholde artsrike blomsterenger og på den måten også opprettholde en viktig del av kulturlandskapet, er det slått med ljå som er anbefalt.
Videre fikk publikum kjennskap til andre hjelpemidler som slåttekarene gjorde bruk av. Stuttorven var effektiv rundt stubber og stein. Det gjaldt jo å utnytte selv de mest kronglete vekststedene. Stian viste her hvordan en ljåreim og en spette ble brukt til å binde fast ljåbladet. Hvis ljåen ble skjemt underveis i arbeidet, ble gjerne en strykestikke benyttet.
Rivene som rakstejentene brukte, hadde skaft av furu mens hodet og tennene gjerne var fra ask. Det gjaldt å rake sammen gresset slik at det ikke ble bulker eller klumper; dette for tørkens skyld. Deretter ble høyet båret til stakken eller hesjen ved hjelp av en hegd.
Slåttekaren Stian nøyde seg ikke med å presentere redskaper. Her skulle det også demonstreres. Ei hesje ble fullført i løpet av dagen, og med støttehjelp fra Nils Petter Vigerstøl viste Stian hvordan man bar seg ad med en bør høy på ryggen. Her kom hegden til sin rett.
Dagens første slåttejente var Gudrun Helga Myre. Hun ble intervjuet av Nils Petter Vigerstøl og kunne som Stian melde at det var helt naturlig å bli med på slåtten fra unge år. Som hun sa: «Det var ikkje spørsmål om anna.» Hun husker at hun gikk med riven bak faren og onkelen sin som begge slo med ljå, i tillegg til at hun deltok på hesjingen. Men hun mente at hun både «var minst og gjorde minst». Ikke desto mindre var det tydelig at riven var et naturlig redskap i hendene til Gudrun Helga når hun demonstrerte effektiv sammenraking av gresset. Da hesjen vår, ifølge Stian verdens minste, skulle fullføres, bidrog også Elin Brovig og Trine Hommelsgård. De var heller ikke nybegynnere.
Bokstaven O
Nybegynner er heller ikke Einar Gelius. I kraft av sin mangeårige posisjon som prest har han møtt en rekke mennesker i ulike livssituasjoner – og han har fått innsikt i adskillige livshistorier. Med denne ballasten var det at han altså vågde seg inn på det ambisiøse temaet; hva er det gode liv?
Som pedagogiske ledetråder gjennom foredraget benyttet Gelius noen hovedbokstaver. Den første var o-en, og i denne forbindelse stod den for oppmuntring. I den verdenssituasjonen som gjelder i dag, er dette viktigere enn noensinne, poengterte taleren vår. Det gjelder å gi folk håp ved å muntre dem opp. Som et litterært eksempel trakk han fram finske Tove Janssons «Hvem kan trøste Knøttet?» der hovedpersonen og Nurket oppmuntrer hverandre og finner sammen til gjensidig glede.
O-en kan også stå for omsorg, et substantiv som henger nært sammen med det å oppmuntre. Det har også med empati å gjøre, det å leve seg inn i hvordan andre har det. Dette er som Gelius understreket ikke lett – men det er like fullt noe å strekke seg etter. Det gjelder å ha tid til hverandre og ikke minst lytte til det andre har å formidle.
Bokstaven V
Som Churchill viste Gelius stor sans for bokstaven V. Den kan stå for vilje – et ord som henger nært sammen med det å utvise mot. Dette brakte dagens prest inn på det sjuende budet, og her henvendte han seg til publikum: «Det lyder som kjent …?» Og det ble stille.
I det sjuende budet står det at du ikke skal stjele. En gang hadde Gelius spurt en konfirmantgruppe om hva som er den verste formen for tyveri. Det var et vanskelig spørsmål som dog fikk et rimelig avansert svar. «Det er å stjele motet fra meg,» var det en av ynglingene som svarte.
Negativ kritikk kan i så måte gjøre mye vondt, så her bør nok hver og en av oss tenke oss godt om før vi psyker noe eller noen ned. Påstanden fra Gelius lå her i kortene: «Det gode liv handler blant annet om å gi hverandre mot,» mente han.
Videre bør alle spørre seg hva som er viktig i deres liv. Vi bør finne ut av hva vi vil. Det handler om å våge og ville.
Bokstaven L
I en klisjé heter det at en god latter forlenger livet. Gelius slo et slag for det positive innholdet i dette. Humøret og humoren bør alle ha med seg. Et smil er forløsende, så også en god historie. Det løser opp stemningen.
Et annet nøkkelord med L som forbokstav, er verbet lytte. Vi bør bli flinkere til å lytte til hverandre. Spør vi hvordan det går, får vi helst et «bra» til svar. Som Gelius poengterte går han gjerne ett skritt videre ved å spørre «hvordan har du det egentlig inni deg»? Slike spørsmål kan utløse hele livshistorier, men det er nok en prest vel vant med – særlig når det inviteres til det som her.
Å ta seg ordentlig tid til å lytte, er nok et råd mange av oss bør ta med oss videre. Altfor mange ensomme savner en å snakke med.
Bokstaven E
Den fjerde og siste bokstaven som Gelius hentet opp fra sekken sin, var E-en. I tillegg til at den står for navnet Einar, kan den vise til ordene engasjement og entusiasme. Å være engasjert kan gi mening og en følelse av å bidra. Som Gelius sa, er det også en nødvendig forutsetning for at samfunnet og demokratiet vårt skal fungere.
E-en kan også handle om å elske. Ros og hyggelige kommentarer er i det hele tatt noe vi trenger, og Gelius viste blant annet til samboeren som hadde festet gule lapper med positive ord nær overalt i leiligheten. De fantes i brødboksen, på speilet og andre steder der vedkommende var trygg på at motparten ville komme. «Tenk hvor viktig det er å høre gode ord!» poengterte vår foredragsholder. Som han sa kan det også gjøres via handlinger, som når mannen til skuespiller Lise Fjeldstad kom med kaffe til henne på sengen hver eneste dag, uten unntak.
Å være elskverdig behøver ikke å være forbeholdt kjæresten. Vi kan også gi hyggelige og oppmuntrende meldinger til andre, ikke minst de som kanskje ikke hører dette så ofte.
Oppsummert
Gjennomgangen til Gelius viser at mennesket er et sosialt vesen med sosiale behov. Hovedvekten hans ble lagt på relasjoner og hvordan disse bør pleies – til gjensidig glede. Selv ikke den erklært introverte vil kunne protestere på det. Gelius trakk fram den svenske forfatteren Göran Tunströms ord: «Kjærlighet er å se et forstenet menneske danse av glede.»
Settes de fire bokstavene sammen på riktig måte, blir det LOVE. Andre stikkord kan være de litt forslitte, men meningsfulle ordene tro, håp og kjærlighet. Presten i Gelius fikk til slutt et litt tydeligere streif idet han siterte fra skriften: «Ingenting er større enn kjærligheten!»
Epilog
Det var graut igjen også etter foredraget, så åndelig føde kunne suppleres med den mer fysiske. Noen som ikke var kjent med tunet, tok turen inn i flere av bygningene. Andre satt i halvskyggen og småpratet. Kanskje satt de oppmuntrende og støttende erklæringene løsere enn vanlig etter det innholdsfylte foredraget? Med mer oppmuntring og forståelse kan det jo tenkes at verden går framover, tross alt det rare som skjer.
Inge Selås (tekst og foto)
