Rustkammeret

12/05/2026

Ulykker og "uoffisielle rekvisisjoner" av kjøretøy under okkupasjonen

Å eie en personbil var ikke sett på som noe selvfølge før og under annen verdenskrig. I 1942 kjøpte konditor Olav Elvheim en Dodge modell 1937 som tyskerne snart stakk av med, og fikk heller ikke noen leie eller erstatning verken før eller etter krigen da den ble ansett som et luksusobjekt og ikke nødvendig for hans yrke. En annen "bilsak" med en vri var Richard Ertzås som drev en agenturforretning og et kommissjonslager for en tobakksfabrikk. Han eide en Fiat 1930-modell som han brukte til transport og arbeidsreiser. Bilen ble beslaglagt 30. november 1944, heller ikke han fikk noen leie eller erstatning. Ertzås døde 9. april 1945 og etterlot seg tre døtre (Aasta Moen Sitter, samt Ingebjørg og Synnøve Ertzås. De arvet 1.900 kr hver, men noen erstatning for bilen ble ikke tatt med i boets aktiva. Dermed fikk heller ikke de noen kompensasjon for tapet. Avslaget skrevet av E. Øiangen ved Oppgjørskontoret, avsluttes interessant nok med "(j)eg vurderer saken ut fra den oppfatning at det nå ikke knytter sig gjenreisningsinteresse til dette krav og foreslår derfor at søknaden avslås." Ertzås hadde for øvrig også et rom i sin bolig i Bernhard Getz gt. 17 rekvirert fra 27. april 1943.

Ved trafikkuhell med tyske kjørertøy, hadde norske trafikanter også lite å stille opp med. Den 27. juli 1942 kl. 15:30, kom Jorolf Sundsetvik (1923-2006) kjørende østover langs Nedre Møllenberggate i en lastebil tilhørende Trondheim forsyningsnemd. Ut fra Wessels gate, altså fra venstre, kom en Wehrmacht-registrert personbil W.H. 87106 og kjørte inn siden på lastebilen. Sundsetvik anslo sin egen fart til ikke over 35 km/t, mens han mente tyskeren hadde større fart fordi han skulle opp en bakke. Venstre forskjermen til Sundsetvik ble trykt inn og han mistet styringen og krasjet inn i muren på Wesselsgate 13.

Norsk og tysk politi kom begge til stedet. Sundsetvik mente bestemt at ulykken var tyskerens sin feil siden han ikke hadde overholdt vikepliktet, men kunne ikke oppgi vitner. Det hadde imidlertid sittet to mann på lastebilen, Petter Fissum og Konrad Wiggen. Begge bekreftet senere Sundsetviks versjon under forhør på Lademoen politistasjon. Den 11. september, altså en god tid etter hendelsen, møtte Henry Waldemar Ellefsen opp på Lademoen politistasjon og ønsket også å avgi forklaring i saken. Han var gift med datteren av eieren av gården, Anna Löw. Skaden på muren var ganske stor, og panelet i fiskebutikken på innsiden sto i en bue og inngangsdøra måtte brytes opp. På vegne av Löw krevde Ellefsen erstatning for skadene på bygningen. Politipresidenten mente også at tyskeren hadde ansvaret "etter de foreliggende opplysninger". Men det foreligger ingen dokumenter om avgjørelse i saken, verken om tyskerne anerkjente skyld eller om det ble utbetalt noen erstatning til verken eieren av Wesselsgate 13 eller reparasjon av lastebilen.

En annen som hadde sammenstøt med tyskerne var drosjesjåfør Reidar Gimnes (1908-1958). En sommerdag i 1943 kom han kjørende over Bakke bro og skulle opp Bakkegaten i drosjebilen da det kom en tysk bil i stor fart fra venstre i Innherredsveien og skulle også opp Bakkegata der kollisjonen skjedde. Flere vitner skal ha meldt seg, men saken endte opp i en tysk militær standrett uten mulighet til å føre forsvar eller vitner. Der ble Gimnes ble dømt til å betale 300 riksmark (350,88 kr) i bot. Etter formuleringen i rapporten, virker det ikke som om Oppgjørskontoret etter krigen fant grunn til å tvile på Gimnes' versjon, men begrunnelsen på avslaget var at tapet var uvesentlig ut fra hans økonomiske stilling. Ut fra dette kan det tyde på at Sundsetvik slapp unna bot siden han etter krigen ikke krevde erstatning for noen bot. Bilen var uansett ikke hans egen så han betalte trolig ingen ting for utbedring av skadene. Disse to sakene til sammen viser også hvor vilkårlig justisen kunne være under okkupasjonen.

Gimnes ble for øvrig også intervjuet av Arbeider-Avisa i 1946, hvor han mente at trafikkulturen hadde endret seg under krigen. Folk var rett og slett blitt mindre oppmerksomme, kanskje fordi det hadde vært mindre trafikk. Krigstiden hadde dessuten ført til at kjøretøyparken hadde blitt foreldet og mye ressurser gikk med til vedlikehold.

Bilder:

Krysset der Jorolf Sundsetvik kolliderte med tysk kjøretøy. Tyskeren kom fra Wessels gate til venstre og Sundsetvik fra Nedre Møllenbergsgate - Sundsetviks synsvinkel (Rustkammeret).

Krysset der Gimnes ble påkjørt, Gimnes synsvinkel. Tyskeren kom fra Innherredsveien til venstre (Rustkammeret).

Reidar Gimnes (Schrøder).

Kilder:
Trondheim byarkiv - Oppgjørskontoret/F L0032 Ertsås Richard - Bernhard Getz gate 17.

Trondheim byarkiv - Oppgjørskontoret/F L0036 Gimnes Reidar - Løkkegata 1.

Trondheim byarkiv - Oppgjørskontoret/F L0031 Elveheim Olav - Prinsensgate 28.

Trondheim byarkiv - Oppgjørskontoret/F L0028 Dahl Alfred - Bergsli gate 3 - inneholder saken til Jorolf Sundsetvik og Anne Löw, trolig feilarkivert.

Arbeider-Avisa 29. mars 1946.

11/05/2026

Nekolai Dahl (1880-1962)

Nekolai Dahl var en original, oppfinner og den største gründereren langs kysten av Midt-Norge lenge før det moderne oppdretseventyret startet. Dahl var født i daværende Stjørna kommune (Bjugn) og vokste opp i et miljø der utnyttelse av et bredt spekter av ressurser fra både jordbruk og sjøen var nødvendig for å lykkes. Han ble en pioner innen ulike metoder for innfrysing og frakt av fisk og tok ut 17 patenter innenfor feltet. Da annen verdenskrig brøt ut, eide han flere anlegg langs kysten, som fryserier, fiskemottak, fiskeoljefabrikker og en kraftstasjon. Det ble også solgt store mengder fisk og fiskeprodukter over hele landet, deriblant agn til Lofotfiske. Flere eiendommer, samt tre fartøy skulle bli rekvirert eller på ulike vis bli berørt av krigen. Dermed ble oppgjørssaken også uvanlig kompleks, og totalt hadde firmaet ifølge egne tall en avskrivning på 369.626,32 kr.

Allerede i 9. april 1940 ble fartøyet "Fisk" rekvirert av tyskerne og var blant annet med på å landsette tyske tropper bak de allierte linjene i Nord-Trøndelag. Båten ble bygd i 1892 av stål og var på 187 bruttotonn. Fram til 14. april gikk den med norsk mannskap og tyskerne betalte 150 kr. pr. dag. Deretter ble den helt overtatt av tyskerne, fra 7. august til 710 kr pr. måned. Den 1. mars 1944, var det igjen norsk mannskap om bord med månedlig godtgjørelse på 287,20 kr. pr. døgn (437 kr fra 1. februar 1945), men da betalte firmaet hyre og andre utgifter. "Fisk" var stort sett beskjeftiget med frakt mellom tyske installasjoner i ytre Trondheimsfjord og Trondheim. Etter kapitulasjonen fortsatte den i tysk tjeneste og var med på å avvikle driften ved tyske installasjoner. Fisk ble solgt 5. mai 1947.

Tyskerne tok også motorkutteren "Hjalmar" 14. april 1940, og 26. april ble det opprettet en kontrakt på leie på ubestemt tid til 50 kr pr døgn den 15. august 1940, men friga den igjen 15. april 1941. Årsaken skal ha vært motorproblemer. Firmaet mente det var tyskerne som hadde ødelagt den, mens Oppgjørskontoret mente den rett og slett var for gammel (fra 1916).

Ved Selva brug hadde Dahl en betonglekter som tyskerne tok i bruk som lagerplass. Den 1. mai 1940 tauet de lekteren over til Hasselvika der de brukte den til et improvisert torpedobatteri basert på torpedokanonene fra "Paul Jacobi" som hadde blitt skadet av granatene fra Hysnes fort 9. april. Denne kreasjonen totalthavarerte for øvrig under en storm 13. mai og lekteren gikk tapt.

D/S "Albion" gikk ned ved Brønnøysund 19. mai 1940. Fartøyet bygd i 1880 var på 202 bruttotonn. Ifølge dokumentene om utbetaling av billighetserstatning fra 1941, påsto Rikskommissariatet og Kriegsmarine at det ble senket av norske marinefartøy og at det derfor dreide seg om en "typisk" krigsskade, men Innenriksdepartementet tilkjente ham en billighetserstatning på 70.000 kr. Båten hadde blitt beslaglagt av den tyske jageren "Theodor Riedel" og var på veg med forsyninger til tyske tropper i Nord-Norge da den ble senket. På spørsmålet av hvem, spriker kildene. Noen mener det var en britisk jager, andre det norske patruljefartøyet "Helihorn" som også ble gjentatt av Undersøkelseskommisjonen av 1946.

I desember 1943 skal et tysk marinefartøy ha kjørt på kaia på Halten og gjort skade til en verdi av 3.500 kr. Den 14. oktober 1944 ble anlegget på Halten angrepet av Avenger og Wildcat-fly fra Fleet Air Arms 846. skvadron som opererte fra eskortehangarskipene HMS "Fencer" og "Trumpeter". Målet med operasjonen var minelegging av skipsleia, men i samme slengen angrep de tyske fartøy på Frohavet og det som for dem var tyske industrimål. I tillegg til trankokeriet til Dahl, ble fire norske arbeidere drept da britene traff brakka de bodde i. Skadene på trankokeriet ble takstert til 6.150 kr.

Etter krigen reiste firmaet krav på til sammen 321.456 kr for skader på båtene, betonglekteren som gikk tapt, diverse løsøre og materialer som forsvant fra Selva, ødeleggelsene på kaia og trankokeriet i Halten, skader på villa Skoglund m.m. Forsikringer dekket mye av skadene som krigshandlingene hadde påført Dahls eiendom. På bakgrunn av firmaets og Dahls formue, ble det ikke utbetalt ytterligere erstatninger etter krigen. I mappa ligger det dessuten et notat om at en landssviksak mot selskapet var henlagt etter bevisets stilling. Hva denne besto i, skal det ikke spekuleres for mye i, men her kan det ha vært likheter med saken mot Bøndenes salgslag. Et slikt firma ville uansett måtte ha hatt et komplisert forhold til okkupasjonsmakten, og påstander om å ha tjent penger på tyskerhandel satt løst. Uansett kunne det fort bli en brekkstang for å legge saker om billighetserstatning død fra Oppgjørskontoret og Oppgjørsavdelingen ved departementet.

Bilde: Nekolai Dahl på Brattøra (Kystens arv).

Kilde:
Nilsen, Bjørn ( 2006 ) "Altså egentlig n' Nekolai" Hemnskjela: Steinbit forl.

Mørenytt "Eilert mintest Eilert" Oppdatert: 12. august 2021 kl. 17:12.
https://www.morenytt.no/nyheiter/n/0GxRJg/eilert-mintest-eilert

Adresseavisen, 26.11.1988.

NOU 1979:47 - Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946.

Trondheim byarkiv - Oppgjørsarkivet/F L0028 Dahl Nekolai - Brattøra - tre båtsaker.

https://digitaltmuseum.no/021018234639/nekolai-dahl-brattora-trondheim

Museet kystens arv

10/05/2026

Alf Johan Eggen (1904-1994) - Bakkaunet gård (Stadsingeniør Dahls gate 54)

Da annen verdenskrig brøt ut, var Bakkaunet gård eid av Olaf Spakmo. Den 1. januar 1942, ble gården beslaglagt av tyskerne og ifølge alliert etterretning, installerte tyskerne en telegrafstasjon der. Den 1. mai ble gården solgt til Arthur J. Eggen. Eggen eide sagbruk og handlet med trelast. Her skal det også påpekes at adressen ikke er å finne i adressebøkene for Trondheim, verken i 1940 eller senere i krigen og selv bodde Eggen i Innherredsveien 25. Leien ble først satt til 320 kr pr måned, men senere justert til 250 kr slik at Eggen måtte tilbakebetale 350 kr.

I november 1944 var tyskerne ute og i stedet flyttet norske statsborgere som jobbet for tyskerne inn uten at det er kjent hvem disse var, utover at de etter krigen ble benevnt som "frontkjempere og lignende". Men det ble det påpekt fra Rikskommisariatet at de skulle betale leie selv. Det forelå imidlertid ikke noe frigivelse fra den tyske rekvisisjonen. I tillegg var huset ganske nedslitt, og hvem som skulle betale for istandsettelse var også i det blå. Det ble begjært rettslig skjønn over det siste. Ifølge dokumenter fra Oppgjørskontoret, ble det utbetalt leie fram til 31. mars 1944 og han fikk etterbetalt 5.419 kr etter krigen. Det var store

I mens ble Eggen arrestert, den 18. november, kona Margit flyktet kort tid etter til Sverige. Ifølge avisene ble Eggen arrestert i forbindelse med "Wullum-saken". Odd Wullum var del av den venstreradikale Wærdahl-gruppen og ble først arrestert 10. oktober. Wullum klarte å rømme før han skulle henrettes, men under transporten videre, gikk det galt. Etter at den opprinnelige fluktbilen ble ødelagt, involverte de Ludvig Adding som viste seg å være angiver. Bilen ble stanset i Malvik og Wullum drept av Gestapo 18. november 1943. Eggen ble arrestert samme dag.

Som årsak til arrestasjonen førte han senere opp på skjema til Rikspolitiet at han hadde hjulpet flyktninger både med penger og i selve flukten over til Sverige, så det er grunn til å tro at han på ett eller annet vis hadde fasilitert flukten til Wullum. Av de som pågrep ham, oppga Eggen "Erlandsen", trolig Alfred Erlandsen, en hirdmann som i landssvikoppgjøret ble dømt til døden for to drap og flere tilfeller av grov tortur, senere omgjort til livsvarig fengsel. Som angiver oppga han Adding. Han satt først på Vollan hvor han ble slått av Felix Ritter, Herman Dragas og Julius Nielson, torturister som går igjen i flere av historiene om norske motstandsmenn i fangenskap.

Eggen beskrev på skjema til Rikspolitiet at han satt lenket på Vollan i 15 måneder og 20 dager, av dette var han lenket på både hender og føtter i 2 måneder. Eggen fikk heller ingen mulighet til å vaske seg de første fem månedene. Den 9. mai 1944 fikk han dødsdom i politiretten i Trondheim, hans formue ble også inndratt. Søknad om benådning ble avslått.

Den 1. mars 1945 ble Eggen sendt til Akershus som såkalt "Tårnfange". Akershus fengsel ble av tyskerne kalt "Kriegswehrmachtgefängenis". I starten var det hovedsakelig tyskere, flere av dem desertører hvorav ca. 200 ble skutt. Det satt også 2200 nordmenn på Akershus under okkupasjonen. På Akerhus var han ikke lenket fast, men var henvist til å sove på betonggulv i en celle uten noe inventar. Hver natt var det kontroll da tre mann med maskinpistol kom inn.

Det er ikke kjent om Eggen selv hadde noen formell tilknytning til noen organisasjon, men han satt i fangenskap med flere kjente motstandsfolk. I "Kampen om Thamshavnbanen" heter det at P**l Skjærpe satt i tårnet på Akershus i samme rom som hans tidligere kammerater fra dødscellen i Trondheim, Arthur J. Eggen og Martin Skulberstad, og at de var alle dødsdømte.

Under beslaget av Bakkaunet forsvant det løsøre for 3.763 kr og 1025 kr i kontanter, i tillegg hadde han utgifter til lønn for kommisarisk leder for bedriften som også gjorde underslag og pådro den diverse andre utgifter på 12.724 kr. Utgifter til oppussing av Bakkaunet oppga han til ca. 17.000 kr. Men han hadde hatt en betydelig formuesøkning under krigen. Firmaet var nyoppstartet i 1939, men i 1948 satt han med en formue på 96.464,44 kr, dermed ble det ingen billighetserstatning.

Bilde: Bakkauet gård (Rustkammeret).

Kilder:

Rikspolitisjefen, AV/RA-S-1560/L/L0003: Bua, Bjarne - Erdal, Ingolf, 1940-1945, s. 696.

Fanger.no

Trondheim byarkiv - Oppgjørsarkivet/F L0031 - Eggen Arthur Johan - Stadingeniør Dahls gate 54.

Widmark, Fredrik (1990) "Kampen om Thamshavnbanen 1 og 2" Orkanger: Etableringskomiteen for Norges heimevernsmuseum.

Nidaros 20. august 1948.

Nidaros 11. desember 1948.

09/05/2026

Rinnleiret

Etter mye krig og elendighet, skal vi en snartur tilbake til de gamle militærleirene i Midt-Norge. Ved midten av 1800-tallet, var det flere eksersisplasser i bruk, som Stavnehagen i Rennebu, Strøresmoen på Støren, Ranumsletta i Overhalla, Vangsleiret på Fosen, Faneremsmoen ved Orkanger, Vinjeøra og Myrset i Tingvoll. Ingen av disse skulle komme videre til neste runde av militærleirenes realityshow. De man ble stående igjen med - Steinkjersannan, Rinnleiret, Værnes-klusteret og Setnesmoen hadde alle det til felles at de lå der jernbanen gikk eller det var planlagt en jernbanetrasé. Men som vi så med debatten om Steinkjersannan vs. Stod og Kvam, var ikke det nok. På mikronivå var det mange andre faktorer som spilte inn for plasseringen. Så hvorfor ble det egentlig Rinnleiret i Levanger? Det hadde vært militær aktivitet på stedet siden 1690-tallet, lokalhistorien skal også ha det til at det hadde vært en skanse der, selv om Skånes skanse heller ikke er langt unna. Den første langsiktige kontrakt om bruk av grunn av gården Rinden stammer fra 1820 og ble inngått mellom eier Hans Hansen og oberst Otto Frederik Christian Hegermann. Ifølge denne hadde militæretaten rett til leie til evig tid mens de selv kunne si opp avtalen på 1/4 års varsel. Leien ble satt til 25 riksdaler årlig. Avtalen ble også gjeldene for gårder som siden ble delt fra Rinden.

Som kavalerileir, skilte Rinnleiret seg ut fra infanterileirene. Høyere mobilitet betydde at nærhet til øvingsområde kanskje ikke var så viktig. Men mens infanteriet klarte seg med telthus, kanskje noen depotbygninger og latriner, var kavaleriet mer bundet til infrastruktur som staller og vanningsmuligheter for hestene. På grunn av det siste var det allerede mange slike støttestrukturer på plass på Rinnleiret ved slutten av 1800-tallet. Men disse var privateid, nærmere bestemt av propitær M. Müller som leide ut grunn av gården Rindeleret lille vestre til militæretaten. Ved inngangen til 1890-tallet, var det imidlertid sterk misnøye med tilstanden disse var i. Trondhjemske kavalerikorps, landvernet og kavaleriinspektøren krevde at bygningene måtte settes i stand før årets øvelser i 1896, men dette ville koste 1350 kr (135 000 kr i 2025-kroner). Dette gikk ikke Müller med på uten justering av leien, og kom med tre alternativer. Det første var at militæretaten kjøpte eiendommen til 15.000 kr. Dersom Müller fikk rett på "den på Pladsen falende Gjødsel", kunne han gå ned til 12.000 kr, eller Militæretaten kunne kjøpe bygningene til 7.000 kr og bygsle grunnen til 240 kr pr. år. Militæretaten gikk for det første alternativet. I årene 1890-1894, hadde de allerede kjøpt deler av fem andre eiendommer, og alt ble slått sammen i 1907 til gården Rinnleiret, eid av Forsvaret. Dermed var Rinnleiret endelig fastsatt som kavaleriets leir i Midt-Norge.

Bilde: Kart over Rinnleiret fra 1908 (Rustkammeret).

Kilder:
Utskrift av pantebok ltr. F. (1820-1828) for Stjør- og Verdal sorenskriveri autorisert den 29. mars 1820 - Avskrift fra Statsarkivet i Trondheim 29. september 1958.

Dahl, Kjell Nagel. ''Nordenfjeldske dragonregiments historie gjennom 300 år''. Utg. [Regimentet]. Verdal. 1995.

Sth.Prp.nr. 34 (1896) Ang. Kjøb af Gaarden Rinden, lille vestre i Levanger Landsogn.

08/05/2026

Faglig sterkt og veldig grundig innblikk i det norske Stay Behind-prosjektet i dagens foredrag fra Geir Arild Høiland. Takk til Rustkammeret for lånet av salen og strålende kaffe-servering!

08/05/2026

Fra dagens begivenheter - markering av frigjørings- og veterandagen i Hasselvika

Vi var til stede ved markeringen i Hasselvika. Tale ved varaordfører i Indre Fosen, Raymond Balstad og kransenedleggelse sammen med eks-sjef Rustkammeret, oblt. Tormod Overland. Deretter foredrag på velferdsbygget på Hysnes. Godt over 200 frammøtte, deriblant 100 9. klassinger. Fint å se at engasjementet rundt en så alvorlig men viktig del av vår fortid engasjerer.

08/05/2026

I anledning frigjøringsdagen, legger vi ut denne hilsenen som ledelsen i Hjemmestyrkenes D.22 i Trondheim sendte ut da mannskapene ble dimittert 15. juli 1945. Signert Erling Gjone, Reidar Jørgensen og Johan Karlsen.

07/05/2026

Gratulere med Lottenes dag 07 mai.

06/05/2026

Gratis inngang for alle på museet fredag 8. mai, frigjørings- og veterandagen! 🇳🇴

Vi har åpent kl. 10:00-16:00.

06/05/2026

Valgrinda leir – besøk hos Rams MC

Valgrinda leir har vi omtalt tidligere, men egentlig aldri gått i dybden på. I går hadde vi muligheten til å besøke Rams MC som holder til i bygningen. Hele to originale bygninger er bevart i denne leiren – i tillegg til Rams-brakka er Rosenborg-brakka også en levning fra okkupasjonstidens byggevirksomhet.

Informasjonen i Rustkammerets arkiv er noe tynn, men det ligger et kart i Trondheim byarkiv, i mappa til overrettssakfører Carl Colin-Hansen, som nevnt i vår Facebook-post 7. mars i år (2026). Skriften er noe utydelig, men dateringen er trolig 27. februar 1941. Det kan være en plantegning eller en skisse etter at det er bygd, uansett kan det antas å være nært opprinnelsestidspunktet. Leiren ligger der Rosenborg ballklubb har sitt treningsfelt, kjent som Salmarbanen. Det fulle tyske navnet var Heeresverpflegungslager Valgrinda – med andre ord en leir som sørget for forsyninger til den tyske hæren i området. Totalt dekket den ca. 17 mål og besto av 19 bygninger. Fra der S.P. Andersens vei går i nord sør til Klæbuveien lå det såkalte Verpflegungs-brakker nummerert 1-9 der det ble prosessert mat. Av disse er Rosenborgbrakka nr. 9 og Rams-brakka nr. 4. Øst for disse lå en garasje, to grisefjøs og to mannskapsbrakker. Den ene merket «Swedisch.Mansch.B.» altså en prefabrikkert bygning importert fra Sverige, i tillegg til en vanlig mannskapsbrakke.

Ifølge den norske dokumentasjonen fra etter krigen, skal det ha vært plass til 100 mann i leiren, basert på de samlede målene på mannskapsbrakkene var nok det originale tyske belegget nærmere det dobbelte. Langs gangveien sør i leiren lå det lengst i øst en Wirtschafts-baracke. For nye lesere som ikke er kjent med begrepet, var det her kjøkken, messe og et lite verksted for puss og vedlikehold av utstyr. Videre et pølsemakeri og tre låver, de siste benevnt som «Scheuer». Det normale tyske begrepet for låve eller fjøs er «Scheune», men de norske dokumentene fastslår funksjonen. Ifølge alliert etterretning skal det også ha stått et vakttårn i tre nordøst i leiren. Dette finnes ikke i noe tysk dokumentasjon, men er ikke utenkelig siden det var en overveiende fare for tyveri.

Etter krigen ble leiren overtatt av Forsyningsregiment nr. 5, og skulle bli et viktig navn i Hærens forsyningstjeneste fram til man flyttet inn i et nytt magasin på Leangen i 1976 (se Rustkammerets post 23. oktober 2021). Hygienen var et problem i de gamle brakkene, og i følge en beretning i historien om Trøndelag ingeniørbataljon, ble det funnet rotter i syltetøyet. Under besøket i Rams-brakka fikk vi derimot en grundig innføring i bygningens videre historie av vår kunnskapsrike guide Erlend Dalseg. MC- eller biker-kultur er kanskje en av norsk kulturhistories minst anerkjente kapitler. Mange tenker kanskje med en gang skumle menn fra det politiet kaller 1%-klubber, men det vi fant var hyggelig gubber med mye å fortelle. Rams sporer sin historie tilbake til MC Trondheim som ble etablert i 1972 og som kom til Valgrinda i 1974. Sin nåværende form fikk klubben 1987. Fokus ligger på vedlikehold og ikke minst bygging av motorsykler, og da er det Harley Davidson som gjelder. Biker-kulturen har også en sterk tiltrekningskraft på våre veteraner. Rams-brakka er et godt eksempel på bevaring gjennom bruk, og den framstår i dag som en av de best bevarte tyske trebrakkene fra andre verdenskrig i Trondheim.

Kart:
Trondheim byarkiv.

Foto: Rustkammeret.

Kilder:
Trondheim byarkiv - Oppgjørskontoret - F L0027B Collin-Hansen.

RKT/Boks 241/Mappe 1389 Valgrinda leir.

Aas, Tor-Edmund: ''Trøndelag sambandsbataljon 1946 - 1995''. Utg. Elanders forlag. Oslo. 1997. s. 58.

Kløvstad & Holtan (red.) «Hærens intendantur 1825-2000, Historiske glimt». [Oslo] Utg. av Intendanturoffiserenes forening 2000, s. 42.

Omvisning med Erlend Dalseg.