Folkenborg

09/09/2026

28/08/2026

Morten oppsummerer historien. ❤️

I dag blir historien litt annerledes. Jeg vil ta dere med på en historisk vandring gjennom et liv som har formet det moderne Norge, en reise som bringer oss helt tett på mennesket bak kronen. For akkurat nå, i disse sensommertagene i 2026, hviler det et eget, tungt alvor over landet vårt. Kongen vår er alvorlig syk, og mens en hel nasjon holder pusten i dyp medfølelse og uro, reiser tankene våre bakover i tid.

Vi kjenner en sårhet i brystet fordi vi vet at ingenting varer evig, men i dette stille rommet av ventetid blir historien plutselig lysende klar. Historien om Kong Harald V er nemlig ikke bare en tørr beretning om et embete. Det er fortellingen om et bånd mellom en konge og hans folk som har vokst seg sterkere for hvert tiår.

La oss gå helt tilbake til der alt startet, til en tid da verden sto i brann og en liten prins på tre år måtte flykte fra sitt eget fødeland. Harald ble født på Skaugum 21. februar 1937, som den første norskfødte prinsen på over 560 år. Men barndommens trygghet ble brått avbrutt av krigen. Minnene fra den dramatiske flukten over grensen til Sverige, og de påfølgende barneårene i eksil i USA, preget ham dypt.

Da han endelig kom hjem 7. juni 1945, stående på skipsdekket ved siden av sin bestefar Kong Haakon VII, møtte han et jublende hav av mennesker da skipet nærmet seg Oslo. Faren, kronprins Olav, hadde kommet hjem noen uker tidligere og sluttet seg til familien ute i Oslofjorden. Harald var bare en liten gutt i matrosdress, men han bar allerede på skuldrene sine fremtiden til et helt monarki.

Vandringen fortsatte inn i ungdomsårene, en tid preget av streng pliktfølelse, men også av en brennende livsappetitt. Da Kong Haakon VII gikk bort i 1957, ble den unge Harald landets kronprins. Vi husker ham fra denne tiden som den lidenskapelige idrettsmannen – seileren som representerte Norge i tre olympiske leker, og som bar det norske flagget med stolthet foran hele verden.

Men den aller største seieren vant han på fast grunn, i en personlig kamp som skulle endre det norske monarkiet for alltid. I ni lange år kjempet han og Sonja Haraldsen i stillhet for kjærligheten etter at de møttes i 1959. Det var en tid der det utfordret alle tradisjoner at en tronarving skulle gifte seg borgerlig. Harald sto urokkelig fast.

Han gjorde det klart for sin far at det ble Sonja, eller så ville han forbli ugift – en beslutning som kunne ha skapt en svært alvorlig og uavklart arvefølgesituasjon for landet. Da forlovelsen endelig ble kunngjort i mars 1968, og bryllupet sto i Oslo domkirke 29. august samme år, var det ikke bare en triumf for kjærligheten. Det var øyeblikket der Kongehuset åpnet dørene for det moderne Norge.

De brakte folket inn i slottet, og slottet ut til folket. Det virkelige tyngdepunktet i hans liv inntraff en kald januarkveld i 1991. Kong Olav V, hele folkets konge, var død. Sorgen lå som et tungt teppe over landet, og slottsplassen ble forvandlet til et hav av levende lys i vinternatten.

Det var i dette mørket, midt i folkets dypeste sorg, at Harald måtte tre frem og overta den enorme arven etter sin far. Da han knelte i Nidarosdomen den 23. juni 1991 for å motta signingen, bar han med seg det samme valgspråket som sin far og bestefar: «Alt for Norge». Det var et lavmælt løfte om hvordan han ønsket å fylle rollen.

Gjennom mer enn tre tiår har han forsøkt å fylle disse ordene med innhold. Kong Harald har preget oss, ikke med pomp, prakt og fjern verdighet, men med sin dype medmenneskelighet, sin lune humor og en helt unik evne til å sette ord på det vi føler. Hvem kan vel noen gang glemme den legendariske talen hans i Slottsparken i 2016?

Der sto han med stødig røst og definerte hva det vil si å være norsk: At nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. At nordmenn tror på Gud, Allah, alt og ingenting. Med de ordene gjorde han Norge større, romsligere og uendelig mye varmere.

Han har også vært der for oss i våre aller mørkeste stunder. Da raset gikk i Gjerdrum, da flommen herjet, og ikke minst da terroren rammet oss så ufattelig hardt den 22. juli 2011. Vi husker alle en konge i dyp sorg, med åpne tårer i øynene – en konge som sto sammen med folket sitt i en av nasjonens aller tyngste stunder.
Da vi trengte det som mest, ga han oss en følelse av fellesskap og samhold.

Foto: Ukjent

26/07/2026

❤️❤️

Gratis Ungdomskino på Festiviteten! 🎬✨
Festiviteten kino og kulturhus er stolte over å invitere til en helt spesiell og gratis ungdomskino, i samarbeid med Team Fortene og Demokratisenteret i Indre Østfold kommune! Dette er en fantastisk mulighet for ungdom i alle aldre til å oppleve en viktig historie på det store lerretet.
Vi viser den kritikerroste filmen "Flukten over grensen", en gripende fortelling fra andre verdenskrig. Filmen følger de modige barna Gerda og Otto, som tar en enorm risiko for å hjelpe de jødiske søsknene Sarah og Daniel med å flykte fra nazistene over grensen til et nøytralt Sverige. Det er en historie om vennskap, mot og å handle rett når det virkelig gjelder.
Når: Tirsdag 4. august kl. 19.00
Hvor: Festiviteten kino og kulturhus
Filmen vil vises med engelsk tekst, noe som gjør den tilgjengelig og relevant for internasjonal ungdom i kommunen vår. Vi oppfordrer alle foreldre, foresatte og ungdomsarbeidere til å informere ungdommene sine om denne unike sjansen til å se en film som både underholder og gir viktig innsikt i historien.
Sikre deg gratis billetter og finn mer informasjon om filmen på mysenkino.com.
Del gjerne innlegget og spre ordet! Vi gleder oss til å se dere der!

21/06/2026

I dag feirer vi og markerer skogfinnenes dag. Her får du litt av historien. ❤️❤️👇👇👇

Jeg heter Taneli Korhonen, og jeg døde her — på samme jord jeg tente på, sådde i, og kalte hjem. Men jeg skal fortelle deg hvordan det ble slik, hvorfor landet mellom Norge og Sverige fikk navnet Finnskogen.

Da jeg ble født i Savolaks, øst i Finland, var jorda allerede utarmet. Skogen hadde gitt alt den kunne. Vi levde av svedjebruk – en gammel kunst som mine forfedre hadde ført videre i hundrevis av år. Først felte vi skogen, lot veden tørke i to år, og så tente vi den på. Ilden var vår plog, asken vår jord. Rug ble sådd mens jorda ennå var varm. Det luktet brent sevje og nysådd håp. Men etter noen få år var jorda død, og vi måtte flytte.

På begynnelsen av 1600-tallet ble Savolaks trangt. Skattene steg, og det var krig mellom Sverige og Russland. Soldater vandret fra gård til gård og tok både menn og korn. Fogdene krevde mer enn vi hadde, og det gikk rykter om nye landområder i vest – uendelige skoger uten eiere, med myr og vann, hvor man kunne begynne på nytt. Svenskekongen, Karl IX, ville ha folk i grenselandet mot Norge for å sikre riket. Han lovet jord, fritak fra skatt i ti år og frihet. Mange dro. Jeg var blant dem.

Vi dro i vinteren 1627. Kona mi, Liisa, bar vår yngste sønn på ryggen, og vi hadde alt vi eide på en slede. Kornsekken, øksa, flinten og neveren med aske fra farens ildsted. Vi gikk vestover i snø og is, over vann og gjennom skog, forbi andre nybyggere som hadde slått leir og forlatt alt de kjente. Vi var ikke soldater eller erobrere – vi var folk som flyktet fra sult.

Da vi kom over grensen mot Norge, ble alt stille. Skogen her var annerledes – mørkere, eldre, og mer levende. Ingen prest, ingen lensmann, ingen kirke. Bare natur. Jeg husker jeg sto på en ås og så utover de endeløse granene, og jeg visste med det samme at dette var stedet. Vi slo oss ned ved Røgden, en innsjø i Grue. Der begynte alt.

Vi bygde hus slik vi hadde lært hjemme – røykstuer uten pipe, med ildstedet midt i rommet. Røyken lå som et teppe under taket og ség langsomt ut. Veggene ble svarte av sot, men huset var varmt selv når snøen la seg tung på torvtaket. Vi bygde også en rie for å tørke rugen og en badstue, for uten badstue kunne man ikke leve.

Om våren felte vi trærne, lot veden tørke i to år, og tente den første brannen. Brannen var vår bønn. Røyken steg som et slør mellom trærne, og gnistene danset i vinden. Vi sådde rugen i den varme jorda samme kveld, for jorda måtte være levende når kornet falt. Svedjebrannen luktet som alt på én gang – død, fornyelse, og håp.

Etter noen år begynte andre familier å komme. Fra Savolaks, Tavastland og Karelen. De slo seg ned rundt oss – i Åsnes, Grue, Våler, Kongsvinger, helt opp mot Värmland. Hundrevis av slekter, alle med samme språk, samme tro og samme måte å leve på. Røyken fra røykstuene lå som et tåkeslør over hele landskapet. Folk i bygdene nede ved Glomma begynte å kalle området “skogen der finnene bor”. Finnskogen.

Vi levde slik i flere tiår. Vi jaget elg og bjørn, fisket i vannene og samlet urter som våre kvinner brukte mot feber og sår. Vi var et folk mellom to riker, og lenge fikk vi være i fred. Men etter hvert kom også lovene hit. Den norske kongen ville skattlegge oss. Prestene krevde at vi skulle gå i kirken og forlate våre gamle skikker. Og da brannene våre begynte å spre seg, ble svedjebruket forbudt.

Jeg husker den dagen de kom ridende med loven. De sa vi ikke lenger fikk brenne. At skogen nå tilhørte kronen. Men uten ilden døde jorda, og uten jorda døde vi. Mange forlot landet, andre begynte som tømmerhoggere og bønder. Vi tilpasset oss, men noe gikk tapt. Språket vårt ble svakere for hvert år. Barna snakket norsk, og de gamle ordene ble glemt.

Jeg ble gammel her. Røykstua mi står fortsatt, svart og krokrygget som meg selv. På veggen henger øksa jeg brukte da jeg kom hit. Når jeg legger ved på ilden, hører jeg knitringen fra gamle skoger langt borte – Savolaks, Tavastland, Karelen. Men nå er alt jeg kjenner her. Jorda jeg brente. Askene jeg sådde.

Og slik ble navnet stående.

Finnskogen.

17/06/2026

❤️❤️❤️❤️

En skarp smerte skyter opp gjennom ryggen. Inga stopper og lener seg mot stammen på en gammel gran mens Glomma glir mørk forbi i skumringen. Kulden biter gjennom det grove ullsjalet, og for hvert skritt kjennes tyngden i magen som et blylodd. Føttene glir i det gjørmete underlaget langs elvefaret, og hun må puste langsomt ut gjennom tennene. Luften danner små, hvite skyer foran ansiktet hennes. Hun presser en kald hånd mot magen og lytter. Var det en gren som knakk lenger bak i skoghenget, eller var det bare vinden?

Hvert eneste sekund på denne stien er en balansegang mellom liv og død. Hvis noen ser henne nå – en enslig, høygravid kvinne på vandring i grenselandet mellom Borg og Eidsberg – vil ingen fatte mistanke med det første. Men hvis feil folk stiller de rette spørsmålene, er alt over. Kong Håkon Sverresson er død, kvalt av gift eller brått revet bort på nyttårsdagen, og i ruinene av hans korte regjeringstid jakter baglerne på alt som kan krype og gå av birkebeinerblod. Inni henne sparker det som kan være Norges fremtid. En ufødt kongssønn. Hun er helt alene om å bære ham i sikkerhet.

Vinteren har ikke sluppet taket i jorda ennå, og den rå fuktigheten trekker opp gjennom de tynne lærsålene. Det er over tre mil fra den trygge farsgården i Varteig til prestegården på Folkenborg, en distanse som i dagslys og med en god hest virker overkommelig, men som til fots, i skjul og med en kropp som gjør opprør, føles som en evighet. Sagaene som skal skrives i fremtiden vil dømme og forklare. De vil snakke om hærmenn, strategier og brikker i et maktspill mellom stormenn. Men sagaene fanger ikke lukten av råtnende løv, frykten som setter seg som en tørr smak i munnen, eller vissheten om at hvert eneste skritt bort fra Borg er et skritt dypere inn i det ukjente.

Hun kunne ha valgt å bli. Hun kunne ha stolt på sine frender i byen, men Borg er full av øyne som ser, og ører som lytter for sølv. Baglerhæren patruljerer veiene, og en høygravid kvinne i et følge av menn ville vakt oppsikt på mils avstand, som et tent bål i natten. Derfor er stillheten hennes beste våpen. En enslig skikkelse som svinner hen mellom trærne vekker ingen mistanke. Hun er bare en kvinne på vei mellom to gårder for å søke ly.

Forbi Kongsrud og videre nordover flater landskapet seg ut i mørke partier der skogen lukker seg som en vegg. Inga kjenner stiene, eller rettere sagt, hun kjenner retningen. Hun må holde seg unna allfarvei, unna de faste vadestedene der baglervaktene står med spyd og tynnslitte nerver. Hvert skritt krever konsentrasjon. Et overtråkk nå, en vrikket fot i mørket, og skogen vil sluke henne. Det dunker i tinningene, og sulten gnaver i magesekken, men tanken på hva som skjer om hun feiler, holder henne oppreist.

De sier at kongen ble forgiftet av sin egen stemor. Hvis de kan drepe en voksen mann med makt og vakter rundt seg, hva vil de da gjøre med et forsvarsløst spedbarn som har krav på tronen? Hun strammer grepet om det enkle ullsjalet, biter tennene sammen mot en ny bølge av kynnere og tvinger bena fremover. Rakkestadskogene ligger foran henne, dype, tause og nådeløse. Timer glir over i hverandre. Nattemørket er totalt under det t***e grenverket, og hun må føle seg frem med hendene mot trestammene, lytte til vannet som risler i bekkene for å holde kursen.

Det finnes ingen heroiske sanger, ingen væpnede vakter som danner skjoldborg rundt henne. Bare pusten hennes, den tunge, rytmiske lyden av mose som gir etter under skoene, og den konstante, ulmende redselen. Da hun endelig skimter de åpne jordene rundt Os kirke i det fjerne, begynner himmelen i øst å farges gråblå. Lyset er både en velsignelse og en forbannelse; det gjør det lettere å se stien, men det gjør henne også synlig. Hun holder seg i skogkanten, skygger unna de åpne flatene og fortsetter ferden inn mot Eidsberg. Kroppen skriker etter hvile, men målet er for nært til å stanse nå.

Rett der fremme, bak de neste høydedragene, ligger Folkenborg og presten Trond – en mann som har lovet å holde døren åpen og hemmeligheten låst. Da de siste bakkene opp mot prestegården tvinger de siste kreftene ut av henne, synker hun sammen mot en gjerdestolpe. Hun kan se røyken stige fra pipene på Folkenborg. Porten er innenfor rekkevidde. Hun har lagt milevis med skog og myr bak seg, trosset kulden, terrenget og den konstante trusselen om oppdagelse, båret frem av intet annet enn sin egen vilje.

29/05/2026

Spennende! 👍👍

De siste månedene har det vært høy aktivitet i Nasjonalt Kompetansesenter Håkon Håkonsson.

Vi har arbeidet med prosjekter på Østlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge, og møter stadig mennesker som ønsker å utvikle kulturarv, historie, identitet og lokalsamfunn som grunnlag for aktivitet, verdiskaping og framtidig utvikling.

Den siste tiden har vi blant annet arbeidet med museer, kulturhistoriske miljøer, historiske møteplasser, reiselivssatsinger, lokalmatprosjekter, frivillige organisasjoner og større utviklingsprosjekter med ambisjoner om å skape både aktivitet, arbeidsplasser og økt interesse for lokal historie.

Sammen med samarbeidspartnere har vi gjennomført møter, utviklet konsepter, utarbeidet strategier, identifisert finansieringsmuligheter og arbeidet med å koble mennesker, organisasjoner og miljøer som kan styrke hverandre. Vi opplever at interessen for historie, kulturarv og stedsutvikling er større enn på lenge, og stadig flere ønsker å bruke dette som en ressurs for framtiden.

Vi ser også et stort potensial i å bygge sterkere broer mellom kultur, reiseliv, frivillighet, næringsliv og offentlig sektor. Mange av de mest spennende mulighetene oppstår når ulike fagmiljøer og mennesker samles rundt en felles visjon og drar i samme retning.

For Nasjonalt Kompetansesenter Håkon Håkonsson handler arbeidet om mer enn enkeltprosjekter. Målet er å bidra til levende lokalsamfunn, sterkere identitet, økt kunnskap om vår historie og nye muligheter for kommende generasjoner.

Vi vil derfor takke alle som samarbeider med oss rundt om i landet. Tilliten, engasjementet og viljen til å tenke langsiktig gjør det mulig å løfte fram historier, steder og muligheter som fortjener oppmerksomhet.

Vi ser frem til fortsettelsen.

23/05/2026

Norge er VM-klare, og da måtte jeg selvfølgelig prøve å lage startelleveren til Håkon Håkonsson.

Jeg føler egentlig dette ble et ganske komplett lag: Inga fra Varteig som trygg sisteskanse, Biskop Nikolas som den slu spilleren ingen helt stoler på, og Magnus Lagabøte som den rolige hjernen på midtbanen.

Samtidig er det flere sterke personligheter her som historisk sett ikke akkurat var kjent for å være enkle å samarbeide med. Jeg tror også Erling Steinvegg hadde vært en av de mest fryktede forsvarsspillerne i hele mesterskapet.

Kristina Håkonsdatter kunne fort blitt lagets store overraskelse offensivt med fart og energi fremover på banen.

Kunne dette laget faktisk gått hele veien til topps, eller er det noen andre du ville hatt med på laget?

18/05/2026

I dag er det den internasjonale museumsdagen. 🥳

På Folkenborg Museum er ikke historie støv. Historie er ansvar.

Når barn møter fortellingen om Håkon Håkonsson — gutten som ble båret gjennom vinterstormen og senere samlet et splittet Norge — møter de noe langt større enn gamle årstall. De møter mot, klokskap og håp.

I en tid hvor desinformasjon, overfladiskhet og konstant påvirkning møter oss hver eneste dag, har museene et ansvar: å gi kommende generasjoner noe ekte. Noe som er undersøkt, bevart og fortalt med både kunnskap og varme.

For uten røtter, blir det vanskelig å finne retning. ❤️

17/05/2026

«Gleðilegan daginn!» 🇳🇴

Om vi hadde reist tilbake til tiden da Håkon Håkonsson satt på tronen, kunne en festdag kanskje startet med ord som dette rundt langbordene. Kanskje med lyden av latter, skåler som traff hverandre og lukten av røkt kjøtt og nybakt brød i hallen 😊

På moderne norsk betyr det ganske enkelt:
«Gratulerer med dagen!»

«Gleðilegan» betyr gledelig eller lykkelig, og «daginn» betyr dagen. Ingen direkte 17. mai-hilsen fra middelalderen naturligvis, men en liten norrøn hilsen til nasjonaldagen vår — slik den kanskje kunne ha lydt på Håkon Håkonssons tid 🇳🇴 🙂

29/04/2026

På Folkenborg finnes det mennesker som legger grunnlaget før noe synes utad, og som står i arbeidet over tid mens retning formes og stegene tas ett for ett. Ingar Diskerud er en av dem. Han har brukt en betydelig del av sin tid og sitt engasjement på å samle trådene, holde prosessene levende og sørge for at det som skal bygges får en solid forankring.

Ingar har vært en samlende kraft helt fra starten, med en evne til å se helhet samtidig som han tar tak i det som må gjøres i det daglige. Han bidrar med struktur, fremdrift og en ro i arbeidet som gjør det mulig å stå i et prosjekt som krever både tid og tålmodighet. Det er i slike faser kvaliteten på menneskene rundt arbeidet virkelig betyr noe, og her har Ingar vært helt sentral.

Han har også hatt en viktig rolle i å koble mennesker, åpne dører og bygge et lag som kan utvikle Folkenborg videre. Det krever både oversikt, trygghet og en vilje til å slippe andre til, samtidig som man holder retningen samlet. Ingar har vist nettopp dette i praksis.

Det er mye arbeid som ikke synes, men som legger grunnlaget for alt som kommer. Ingar Diskerud er en av dem som gjør dette arbeidet, jevnt og solid. Han er en person det er lett å samarbeide med, og en som bidrar til å skape et godt fundament for det som nå er i ferd med å ta form.

Dette er en anerkjennelse av en innsats som betyr mye, og et naturlig sted å begynne når menneskene bak Folkenborg skal løftes frem. 👍