23/07/2026
En dansk pilegrim fra Haltdalen krysser våre spor
Etter å ha forsert hele byen, uten tanke på hans alder, til fots fra jernbanen, som han uttrykker det, fikk vi satt oss ned med kaffe og kanelbolle utenfor Pilegrimsgården.
Carl Oscar er en av drivkreftene i Haltdalen historielag, og av natur interessert i alt som rører seg også i andre lag.
Et lenge avtalt besøk ble omsider en realitet, og en to-dagersplan med overnatting på et pilegrimslosji i Hommelvik ble vedtatt. Den inkluderte en dag hos Historielaget Hommelviks venner, HHV, og en hos oss i Ytre Malvik. På spørsmål om hva han ønsket av dette besøket i Malvik svarte han:
"Først og fremst: Du sier hele tiden Ytre Malvik. Jeg har forstått det slik at hele kommunen heter Malvik. Hva er så Ytre Malvik?"
Et spørsmål som krever en liten biltur dette, og jeg lover å forklare dette visuellt dagen etter.
Jeg vet ikke om jeg greide å formidle hvor grensen går helt eksakt, ei heller kunne jeg forklare hvorfor det ikke heter Indre Malvik inne i Hommelvik. Det er en av de tingene som "bare er sånn". Men det skjønte han: at Hommelvik var noe annet enn Ytre Malvik, selv om de ligger i samme kommune, og at disse steder ikke må blandes. 😎
Men han fikk en meget god gjennomgang av Malviks indre deler av HHV, og var svært fornøyd med å ha fått både industrihistorie ha sett hvor Nygaardsvold vokste opp, og en mest av alt: fotosamlingen og hvordan de jobbet med den. "Jeg må få dem til å komme til Haltdalen!" Men legger tankefullt til: "kanskje de blir skremt av alt arbeidet som må gjøres".
CO er interessert i alt av lokalhistorie, men røper at han har en forkjærlighet for trøskverk. På Fjølstadtrøa i Ytre Malvik, kunne han få beskue hele syv stykker, til alt overmål fantes en sønderjydsk variant fremst i rekken. Det ble en lengre samtale omkring dette redskapet mellom de to pensjonerte gårdbrukerne på låven, mens veven og strikkemaskinen fikk seile sin egen sjø denne dagen. Her var det tema som faste innpuinnlæggera, og hvor en kunne finne deler for å få i gang ødelagte trøskverk som sto i fokus. Jeg har ingen anelse om hva en innpuinnlægger gjør, ei heller hvordan trøskverk virker utover at de åpenbart trenger en slik. Det bør jeg kan hende finne ut om jeg skal fortsette i denne rollen, det virker å være ganske sentralt.
Skomakerverkstedet falt også innenfor hans interessefelt. Han lanserte en teori om at trepluggene kun hadde den misjonen å holde skomakerne i arbeid, - ved å falle ut. Hadde de brukt spiker, ville vi ikke trengt dem! Kan det være at den gamle verdens skomakere var så utspekulerte? Det er en tanke jeg ikke hadde tenkt jeg skulle tenke, men nå har jeg gjort det også.
Vi spiser lunsj i masstua, været har surnet til og vi fyrer opp ovnen. Kaffen og Sjurs hjemmelagede rundstykker med ost faller i smak: "nesten som mine, de du fikk smake i fjor!" Et kvalitetsstempel, og anerkjennelsen gjør godt.
Vi beveger oss deretter ned i bygden, for å bese kirken, kirkestuen og Adolf Øiens mausoleum. Det viser seg at kirken er åpen, og vi går inn.
Altertavlemotiver er noe CO er kritisk til. Han finner de som har kors med et dødt menneske på særdeles trist. I kirker med slike tavler må han helst sitte bak en søyle slik at han slipper å se den, sier han. Jeg er enig når jeg tenker etter, tavler som viser levende mennesker er bedre, men det er ikke noe jeg har tenkt på før nå, det heller. En lærer å tenke i selskap med CO. Altertavlen i Malvik er sendt bort for restaurering, så vi finner en bok og to hefter om kirken som kan verifisere vår påstand om at vi har en levende altertavle hos oss.
Malvikmila er også av interesse. Denne nautiske milen er en av de ting vi, eller jeg i allefall, er stolt av at vi har. Rent fysisk er det bare tre av fire sjømerker som kan vitne om dette nå. To på Vikhammer og et ovenfor kirken på Malvik. Merker som ble satt opp for å måle hastighet på nybygde skip. Jeg kan alt om hvem og hvorfor dette ble satt opp, samt hvem som brukte den og hvor lenge. Men han hadde lest artikkelen om Malvikmila i Bladet:
"Startet de på 0 da de skulle teste motorens yteevne på Malvikmila? "
CO vet å finne de spørsmålene verken jeg eller nettet kan svare på. Jeg må fundere på hvem jeg kan spørre, og hvorfor vi ennå ikke har fått sikret disse kulturminnene. Han har selvsagt rett i at det kan være farlig om merket på Vikhammerløkka faller over et badende barn. Kanskje greit at været er surt i sommer, sett fra dette perspektivet.
Besøket avsluttes med en kopp kaffe hos min mor med jernbanesnakk, før vi kjører til den nylig åpnede jernbanestasjonsbygningen i Trondheim og toget hjem til Haltdalen. Han registrerer at det nå er blitt overgang istedet for undergang til togene, og takker for tiden. Selv takk CO, verden blir rikere med mennesker som deg rundt forbi! 🙂
