24/08/2026
Jeg har vært på MUNCH Museum – og kom hjem med et behov for å male litt dypere.
Munch malte ikke bare det vakre. Han malte livet. Sorgen, angsten, savnet, kjærligheten og døden. Han mistet moren sin som barn og senere søsteren Sophie til tuberkulose, og erfaringene hans satte dype spor – også i kunsten.
Det inspirerte meg til å spørre meg selv: Hva skjer hvis jeg prøver å male det som faktisk er sant?
Dette bildet handler om erkjennelse.
Jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt i livet havner et sted der vi ikke lenger kan flykte fra det som er vanskelig. Vi må erkjenne det.
Og merkelig nok kan det også ligge en form for trygghet akkurat der.
For sannheten er i det minste virkelig. Den er noe å forholde seg til. Selv når den gjør vondt. Og kanskje er erkjennelsen også det første lille steget mot å forstå, akseptere – og etter hvert bevege seg videre.
Øyeblikket jeg maler her er mitt eget.
Jeg hadde fått kreft og hadde begynt på cellegift. Jeg ventet på telefonen fra sykehuset som skulle fortelle om sykdommen hadde spredt seg videre i kroppen.
Jeg visste ennå ikke hvor alvorlig det var. Jeg visste ikke om jeg kom til å overleve.
Og akkurat der kom en erkjennelse:
Det var ingen steder å flykte.
Jeg måtte være akkurat der jeg var og forholde meg til det som skjedde.
På bildet sitter jeg bare og ser tomt foran meg.
Jeg forsøker ikke å male frykten.
Jeg forsøker å male øyeblikket hvor det ikke lenger er mulig å se bort fra den.
Kanskje er det dette jeg ønsker å utforske mer i kunsten min nå.
Ikke bare det vakre.
Men det sanne.
