Vi har bl.anna 2 etg med utstilling, 4 monitorer, en kinosal, arbeiderbolig og kart over uteområdet. - Samle materiale vedrørende gruvedriften og samfunnet på Visnes samt omliggende områder.
- Bevare dette materialet for ettertiden, legge det til rette for forskning og for utstillinger.
- Utvikle Vigsnes Grubeområde til et fritids- og rekreasjonsområde der det legges vekt på områdets kultur-
og naturhistorie. Stiftelsen Vigsnes Grubeområde (SVG): Forvalter kulturminnene etter kobbergruvene i Visnes med bygninger og samlinger, samt det kulturhistoriske friluftsområdet Fransahagen. Særskilt krevende anlegg som gruver og sjakter er underlagt Staten ved Bergvesenet/ Bergmesteren. Strategiplanen skal danne grunnlag for overordnede prioriteringer knyttet til å bevare og dokumentere industrihistorie og arbeiderkultur. Planen skal være førende for styret i Stiftelsen Vigsnes Grubeområde, og alle andre involverte instanser i Vigsnes Grubeområde, deriblant Kobberverkets Venner. Historisk bakgrunn
Gamlegruva 1865-1894
Det er spesielt to personer som må trekkes frem når historien om gruvedriften på Visnes skal fortelles. Det er urmaker og skjerper Mauritz Kartevold, og hans venn og kompanjong, fiskeren, steinarbeideren og skjerper Thorbjørn Brueland, begge fra Sandnes. Brueland var vinteren 1865 på fiske, da han ved en tilfeldighet oppdaget malmforekomstene etter en tur på land i Visnes. Han anmeldte skjerpet den 11.april 1865. Mauritz Kartevold kom med sin anmeldelse den 3.mai samme år. Da Kartevold og Brueland ikke hadde nødvendig kapital til å fortsette undersøkelsene, søkte de kontakt med den franske gruveingeniøren Charles Defrance, som representerte det franskbelgiske gruveselskapet Compagnie Minière Belge i Antwerpen, Belgia. Han viste stor interesse, og mutingsbrev til Kartevold, Brueland og Defrance ble utferdiget den 23.mai 1865. Allerede den 10.juli samme år, ble det tinglest et hjemmelsdokument fra Kartevold og Brueland hvor de solgte til Defrance sine rettigheter til alle mutinger og skjerp som de eide sammen med Defrance. For dette fikk de 2000 Speciedalere hver, samt 1000 Speciedalere i året så lenge gruven var i drift. Mauritz Kartevold og Thorbjørn Brueland var dermed ute av bildet. Driften startet den 1.juni 1865 med 20-30 arbeidere, men utviklet seg til å bli en av Nord-Europas største kobbergruver med ca. 800 ansatte, og var med det Norges største arbeidsplass i 1870-80 årene. Visnes hadde på den tiden ca. 3000 innbyggere og var et moderne og velfungerende samfunn med egen skole, sykehus og arrest. Gruvedriften i Visnes var først i Norden – kanskje i verden – som helt utnyttet en ny kisforedlingsprosess basert på klorerende røsting, den såkalte Yarrow-prosessen. Viktige hendelser i den første gruveperioden i Visnes:
1875 - Den første mekaniserte bergverksvirksomhet i Norge, der dampmaskinen
overtok for muskelkraft og vannhjul.
1880 - Produksjonen utgjør produksjonen 25 % av Norges totale eksportverdi. Produksjonen utgjør 10 % av verdens produksjon av kobber. Telefonen kom til Vigsnes.
1885 - Ca. 40 driftsbygninger, sykehus, skole og boliger forbundet med jernbane. Vigsnes hadde elektrisk lys.
1886 - Frihetsgudinnen - symbol for frihet og demokrati - ble avduket. Frihetsgudinnen er fremstilt i kobber konstruert av Gustave Eiffel. Kobberet er fra Visnes gruver.
1887 - Slutt på smelting i Smeltehytta som hadde pågått siden 1872. Det ble det inngått et forlik i Høyesterett bøndene i området om å stanse smeltingen. Norges første miljøsak?
1894 - Slutt på driften. I begynnelsen av 1890-tallet falt kobberprisene drastisk, forekomstene avtok og gruvedriften gikk med underskudd. Rødkleiv Grube 1899-1972
I 1898 bekjentgjorde en britisk gruvespekulant at han hadde ervervet seg ”Gamle Vigsnes Gruber med tilstøtende nyoppdagede betydelige Kobbergruver” og Aktieselskabet Vigsnes Kobberverk ble dannet. I 1899 begynte man forsøksdrift ved Rødkleiv Grube og en ny tid for Vigsnes tok til. Den nye gruven som ligger 800 meter lenger sørøst i det samme grønnsteinsbeltet, var ikke like gavmild som Gamlegruva, men skapte grunnlag for en virksomhet som varte i mer enn dobbelt så lang tid som den gamle. På det meste var det ansatt vel 150 mann i gruva. I 1909 ble gruven med tilhørende skjerp og rettigheter solgt til firmaet Chr.Michelsen & Co i Bergen. Nå var Vigsnes Kobberverk kommet på norske hender. Store svingninger i malmforekomstene, varierende priser og de to verdenskrigene gjorde gruveperioden i Visnes ganske turbulent. Man hadde både gode og dårlige tider. I januar 1952 ble Vigsnes Kobberverk overtatt av bergingeniør Ferdinand P. Egeberg hadde siden 1935 vært involvert i oppbyggingen av flotasjonsverket i Rødkleiv. Fra 1962 til konkursen og nedleggelsen i 1972 var Vigsnes Kobberverk eid av selskapene Ferdinand Egeberg & Co, Lysaker kemiske Fabrikk A/S og Norddeutsche Affinerie i Hamburg som hver hadde 1/3 av aksjekapitalen. Boet overtatt av A/S Sydvaranger, men Visnes-gruvene var ikke lengre drivverdige. Stiftelsen Vigsnes Grubeområde
A/S Sydvaranger solgte i 1982 Administrasjonsbygget, Magasingården og ca 500 daa av den gamle verkseiendommen til Karmøy kommune. Interesseforeningen Kobberverkets Venner ble stiftet den 11.mars 1979 og hadde allerede mottatt alt utstyr av interesse vederlagsfritt etter styrevedtak i A/S Sydvaranger. Juni 1985 ble Administrasjonsbygget åpnet som museum. Vigsnes Grubeområde eies i dag av Stiftelsen Vigsnes Grubeområde (Karmøy kommune 50 % og Kobberverkets Venner 50 %). Strategiske mål
Industrikultur er en viktig del av Europas kulturarv. Det arbeides over hele Europa med å bevare og dokumentere industrihistorie og arbeiderkultur. I de fleste land legges det til rette for opplevelser av industriens kulturminner i store og små turistattraksjoner. Gruvedriften i Visnes er unik i mange dimensjoner – først på å anvende ny teknologi for gruvedrift, tidlig ute med infrastruktur for et moderne samfunn (telefon, elektrisk lys, jernbane, etc), produksjonen utgjorde 25 % av Norges totale eksportverdi og 10 % av verdens produksjon av kobber, kopperet er brukt til bland annet Frihetsgudinnen – symbolet på den moderne demokratisk forfatning, der alle er like for loven. Vigsnes Gruber og gruvenæringen har vært en viktig næringsgren med stor betydning for Norges utvikling, økonomisk, sosialt og som industrinasjon. Bland mange europeiske kulturminneattraksjonene bør Vigsnes Gruber bli vesentlig mer profilert. Mål: Bli et norsk "ankerpunkt" i European Route of Industrial Heritage (ERIH)
ERIH er en felles attraksjonslogo fra et samarbeidsnettverk for museer og reiselivsaktører som deler en felles interesse for industrikultur . Per i dag er over 850 levende og nedlagte industristeder i 32 land representert. Om lag 90 av dem er ankerpunkter. Norge er representert med noen få ankerpunkter i den europeiske industrihistoriske løypa. Disse er:
Museum Nord – Narvik
Norsk Teknisk Museum – Oslo
Norsk Industriarbeidermuseum/Vemork – Rjukan
Norsk Vasskraft og Industrstadsmuseum – Tyssedal
Spillum dampsag, Namsos
Vigsnes Gruber står ikke tilbake for noen av disse. ERIH ønsker å a) framheve steder og regioner ved å vise industrihistorien og b) markedsføre den som besøksattraksjoner innen fritids- og turistindustrien. Den virtuelle hovedruten dannes av de såkalte ankerpunktene – eller navet. Disse er steder med industriarv som blir ansett som de viktigste og mest attraktive for besøkende. Disse skal tilby besøkende et morsomt og interessant besøk av høy kvalitet. Det skal være et kulturminne med turist potensiale. Men utgangspunkt ankerpunktet etableres det en regional rute til andre industristeder og museum med industriell historie slik at det dannes et bilde av hvordan dette har satt preg på utviklingen i området. Med utgangspunkt i Vigsnes Gruber som ankerpunkt kan det bygges en reiserute med spennende destinasjoner som har en særegen industrihistorie. Dette vil medføre et klyngeprosjekt/nettverk som både har til hensikt å utvikle hvert enkelt industristeder og museum som et attraktivt besøksmål, men også gjennom samarbeid markedsføre alle industristeder og museum som deltar, som et enhetlig konsept. Dette er et kommersielt prosjekt som har til hensikt å styrke og bedre lønnsomheten hos industristeder, museum og reiselivsaktører langs ruten. Mål: Etablere en driftsform som er en robust langsiktig løsning
En forutsetning for å etablere Vigsnes Gruber som "ankerpunktet" og opprettholde Vigsnes Gruber som et representativt kulturminne som skal være åpent for publikum er å etablere en driftsform som er en robust langsiktig løsning. Riksantikvaren har et bevaringsprogram for tekniske og industrielle kulturminner. Dette programmet omfatter i dag anlegg med behov for tilskudd til istandsetting og vedlikehold. Formålet med programmet er å sikre at et representativt utvalg tekniske og industrielle anlegg knyttet til Norges utvikling som industrinasjon, blir tatt vare på for ettertida. Visnes gruver bør være på dette bevaringsprogrammet som en robust langsiktig løsning for å bli opprettholdt som et unikt representativt kulturminne åpent for publikum.
